- Jeg ble sint fordi du traff meg, og det gjorde så jævlig vondt.

Jeg traff ham ikke med en tennisball, en død orm eller et hagleskudd på avveie – ikke den gangen det var snakk om her. Jeg sa derimot noe som kom rett fra hjertet, jeg skrev det rettere sagt et sted på internett, og det ble oppdaget og gjenkjent av ham jeg skrev om. Selv om jeg trodde jeg hadde anonymisert det godt og vel så det.

I den forbindelse kan man fint komme inn på hva man bør skrive om på nett og ikke, men det er ikke det jeg skal snakke om nå.

Jeg skal skrive litt om tristhet. Jeg har kjent mye på det, og i dag kjente jeg det igjen. En blanding av tristhet og litt angst. Angst for å ikke kunne kontrollere det som skjer, og vite at hvis det skjer, så vil det innebære forandringer og digre sår som aldri helt kan forsvinne. For deg selv og for mange andre som står deg nær.

For ikke å forsvinne helt bort i tåka (som jeg gjerne gjør), kan jeg opplyse om at det gjelder psykiske lidelser hos en person som stod, står og alltid vil stå meg utrolig nært. “Psykiske lidelser” høres veldig klinisk ut, og det rommer så mye fortvilelse og jævlige følelser og tunge valg, at det er like greit å bruke et klinisk ord, for det kan uansett ikke beskrives.

Han er frisk nå. Og vi snakket om det som har vært. Vi snakket om det å føle at man er til så mye bry at det beste for alle ville vært om man rett og slett bare døde. Vi snakket om opplevelsen av å virkelig kjenne det slik, og vi snakket enda mer om hvordan det føles i etterkant, etter å ha følt det slik i lang tid og etterpå ikke kunne forstå hvordan den personen som følte det slik og den personen man er i dag – faktisk er den samme. (Ja, det ble en fryktelig lang setning.)

En sorg over å ikke forstå hvordan det kunne skje, og en sorg over å aldri komme over at det skjedde.

Når jeg tenker tilbake, kjenner jeg det samme. Jeg var ikke hovedpersonen, men jeg var det likevel. Det føltes ufattelig vanskelig å være involvert i noe som jeg på ingen måte kunne kontrollere. Og da er det hardt å sette grenser for seg selv. Heldigvis klarte jeg det.

Tilbake til setningen jeg startet med. Vi har aldri snakket om da han oppdaget hva jeg skrev om ham og situasjonen vi var i, da han ble såret tvers igjennom og derfor ble sint og ikke ville snakke med meg mer. Jeg forstår det. Og nå forstår jeg det enda bedre. For nå vet jeg at grunnen til den reaksjonen, var at han ikke tidligere hadde sett det så tydelig. Han var jo liksom ikke så syk, han var jo bare seg selv. Men der fikk han det svart på hvitt, og det gjorde så innihelvetes vondt.

Vi snakket lenge. Vi kjørte bil i mørket, hørte på slik typisk jalla-nattmusikk som blir veldig fint i mørket, og vi snakket om hvor nært man kan være å forsvinne mens man suser avgårde langs veien og plutselig ser en veldig fristende fjellvegg. Vi snakket om alt det som har skjedd. Og det gjør fortsatt vondt. Jeg kjente igjen på den blandingen av latterlig dyp tristhet og en angst som kan ta rotta på deg på 0,0. Jeg tror ikke jeg noengang blir helt kvitt det, selv om det ikke er noe jeg sliter med til daglig. Men av og til kommer de gamle følelsene av total avmakt tilbake, og jeg tror alltid at en liten del av meg vil romme den følelsen.

Den overskygges heldigvis av hvor utrolig glad jeg er fordi jeg har ham her nå, og ikke må gå å vanne en stusselig liten blomst på en kirkegård sammen med haugevis av andre stusselige blomster, som liksom skal symbolisere at vi fortsatt husker dem.