Tekstmelding klokka 10.18 i dag:

- Hei! Jeg har drømt om deg i natt. Du hadde begynt på dop – nærmere bestemt pepper. Har jeg grunn til å være bekymret?!

Haha. Nei. Det har han ikke. Han trenger ikke å være bekymret for at jeg har begynt med hverken det ene eller det andre. Jeg sier meg riktignok enig i et eller annet nettmenneske som uttalte at hun kunne ønske hun ble litt syk, så hun fikk masse omsorg og masse dop for en periode – men det er på muhahah-stadiet.

Men det at han drømte om meg, og dermed tenkte at det kunne ha link til virkeligheten, bringer meg over på en diskusjon om såkalt “overnaturlige” fenomener (som forsåvidt godt kan være det som er naturlig, for alt jeg vet). Ikke fordi jeg har tenkt å ta den diskusjonen her nå, for det gidder jeg ikke. De som tror at alt de ikke selv ser og forstår (bortsett fra det anerkjente personer har sagt at er slik) ikke finnes, har jeg ingen hensikt i å overbevise motsatt. De har det sikkert fint som de har det. Jeg har heller ikke noe behov for å få noen ned på jorden ved å forklare i det vide og det brede at situasjoner kan være tilfeldige, og at hjernen vår klarer å oppkonstruere mye rart. Det er en kjedelig og ganske død diskusjon.

Men, for min egen del, så lurer jeg litt på hvor grensene for virkelighet og oppkonstruerte hendelser går. Hvis det er noen klare grenser. Kanskje det ikke er. En natt for noen uker siden, stod det en liten jente inne på rommet mitt. Hun skulle ikke vært der, i betydningen av at det ikke var datteren min for eksempel - det var ingen barn, ingen andre mennesker i huset. Men jeg våknet, og hun stod en halvmeter fra soveromsdøra mi, og så i min retning. Hun hadde en sid, grønn kjole med et slags mønster på, og rødt, krøllete hår satt opp i to slike gammeldagse knuter på hver side av hodet. Også ble hun borte. Eller jeg sovnet. Eller sovnet bare dypere, kanskje. Ikke vet jeg. Men jeg følte at jeg kjente henne igjen, gud vet hvorfra.