Her vil jeg skrive litt om Kambodsja, som jeg besøkte ifjor. 

For å forstå Kambodsjas situasjon i dag, må man vite noe om landets historie. Fra gammelt av var Kambodsja et mektig kongerike (Khmer-riket), som strakte seg over store deler av Indo-Kina (Holmberg Paulsen 2007). I dag kan vi fortsatt se templer og rester av templer fra denne tiden, spesielt i det enorme Ankor-området ved byen Siem Reap. Her ligger for eksempel det vakre Ankor Wat-tempelet (som jeg på det sterkeste anbefaler å besøke selv – bilder kan ikke på noen måte beskrive følelsen du får når du ser det selv!).

 
Utsikt over deler av Ankor

 På 1400-tallet gikk Khmer-riket til grunne, og på 1800-tallet ble landet fransk koloni. De fleste kjenner til trekk av historien om Pol Pot og Røde Khmer. Jeg skal likevel gå noe nærmere inn på dette her.

I de 3 årene, 8 månedene og 20 dagene Pol Pot og Røde Khmer satt ved makten i Kambodsja, henrettet de omtrent 500 000 mennesker, og var ansvarlig for ytterligere over en million dødsfall som følge av elendige livsvilkår med tvangsarbeid, mangel på sult og medisinsk hjelp (Aastorp 2005).

Røde Khmers mål var å nullstille Kambodsja, så det kunne bygges opp på nytt med kommunismen som kjerne. Befolkningen ble fratatt absolutt alle rettigheter, inkludert hva de skulle spise, om de kunne sove, hvem de skulle gifte seg med, og barna ble tatt fra foreldrene for å læres opp av de kommunistiske myndighetene.

Short (i Aalstorp 2005) mener at dette ble gjennomførtbart mye på grunn av khmerfolkets tradisjoner fra føydalsamfunnet, hvor befolkningen ikke hadde annet valg enn å adlyde styresmaktene (tidligere kongen, nå Pol Pot og hans Røde Khmer). Dette er mye mulig, men Røde Khmer sørget også for å henrette de mest ressurssterke i befolkningen først, så de kunne kjøre sitt eget løp uten intellektuell eller politisk innblandelse.

17. april 1945 var datoen Pol Pot bestemte seg for at skulle være år 0 for Kambodsja. Omtrent alle byborgere ble beordret ut på landet, samtidig som alle institusjoner ble stengt og blant annet penger ble forbudt. Målet var at nesten alle skulle dyrke ris ute på landet. Reglene var knallharde, i den grad det fantes regler – det virker mer som om det var en spontan, vilkårlig avstraffelse av alt regjeringen følte for i øyeblikket. Barn som gråt over drepte mødre ble selv drept. “Pol Pot hadde ikke bruk for slike svake mennesker”, fortalte en gammel mann jeg møtte i Phnom Penh. Pol Pot ville knuse individualismen, også på et så enkelt men dyrebart nivå som at egne tanker var tabu. Når man kunne bli slått ihjel (de sparte gjerne på ammunisjonen ved å bruke økser, stokker, steiner og lignende) for å bruke briller, er det totalt unødvendig å nevne at ytringsfriheten var ikke-tilstedeværende.

Her har jeg tatt bilde av et fotografi som henger i Tuol
Sleng-fengselet i Phom Penh – sprinklene som
skinner igjennom er gitteret på vinduene bak meg.

Det skal ikke glemmes at Røde Khmer fikk støtte fra Vesten. Aalstorp (2005) skriver at AKP støttet Røde Khmer  (se også artikkel fra 2003 av Bent Hagtvet, professor i statsvitenskap UiO) lenge før maktovertagelsen, og at deres innmarsj i Phnom Penh fikk overskriften “Leve det frie Kambodsja!” i Klassekampen, mens påstandene om drap og overgrep ble sett på som løgner.  I 1976 hyllet arbeidsutvalget i AKP Pol Pots “verdenshistoriske seier”. Allerede i 1969 bombet USA Kambodsja på grensen mot Vietnam, med forklaringen at det var kommunistiske forsyningslinjer. Kambodsja var nøytralt.

I januar 1979, okkuperte vietnameserne Phnom Penh, etter en grensekrig startet av Pol Pot. Dette avsluttet Pol Pots tragiske “karriere” som leder av Kambodsja. Han fortsatte imidlertid som leder av Røde Khmer frem til 1997, da han ble avsatt av den militære lederen Ta Mok. Pol Pot døde i 1998 (Aastorp 2005). Det faktum at det foregikk en alvorlig konflikt mellom den nye regjeringen og rester av Røde Khmer helt til sent 90-tall, er kanskje noe mindre kjent enn selve regjeringsperioden til Pol Pot. Et resultat av dette er at landet er fullt av landminer, og store deler av befolkningen har blitt rammet av dette. Mennesker som mangler en arm eller et ben er ikke et uvanlig syn i Kambodsja.
—

Det er nå over 60 år siden Pol Pots “år 0″. Likevel har Kambodsja svært langt igjen på mange områder, blant annet oppbygging av infrastruktur. Selv har jeg liten kunnskap om tilstanden når det gjelder styresmakter, men Jorunn Holmberg Paulsen har skrevet en artikkel hvor hun beskriver et korrupt land med store klasseforskjeller, hvor det ledende partiet har kjøpt seg til makten. Landet mottar bistand, men prosjekter blir ofte ikke gjennomført (Holmberg Paulsen 2007).

 En annen årsak til at prosessen går tregt, er det faktum at så mange av de utdannede av befolkningen ble utryddet av Røde Khmer. Landet stod derfor uten arbeidskraft med kunnskap til å bygge opp blant annet infrastruktur. I dag er eksempelvis fortsatt de fleste veiene i helt elendig forfatning (se bildet over). Da jeg var i Bangkok, på vei til Kambodsja, møtte jeg tilfeldigvis (vi hoppet inn i samme drosje på vei til flyplassen) en sveitser ved navn Toni Rüttiman, som jobbet med å bygge broer i Kambodsja. Han snakket khmer siden han hadde jobbet med dette siden han var 19 år, og var et utrolig spennende bekjentskap (for ikke å snakke med beroligende for min mor, da han ga meg flere telefonnumre å ringe hvis jeg skulle komme opp i trøbbel, da han hørte at jeg dro alene inn i Kambodsja). Her er en artikkel om ham. Han og hans kollegaer gjør en vanvittig betydningsfull jobb for Kambodsja.

Kambodsja sliter , naturlig nok, også på andre områder enn infrastruktur – et av dem er holdninger til kvinner og mennesker med ulik sosial status. Jeg vet ikke hvor utbredt dette er, men en artikkel av Charlene Smith (2007) refererer til Luke Bearups (fra organisasjonen Gender and Development in Cambodia) innlegg i Verdens Helseorganisasjons diskusjonsforum om seksualisert vold, som viser et betydelig holdningsproblem blant unge menn i Kambodsja. Hun siterer Bearup:

«I Kambodsja sliter vi med at deltakelse i gjengvoldtekter er blitt normalisert i undergrupper av urbane middelklassemenn (ofte skoleelever eller studenter). [De] ser svært lite galt i det de gjør – og snakker åpent om sin egen deltakelse. […] Deres oppfatning av maskulinitet er knyttet til hyppig seksuell aktivitet. […] De får tak i ei jente, tar henne med til et pensjonat, og senere kommer alle kompisene dit (eller gjemmer seg allerede der inne), og de voldtar jenta sammen.»

…

«Mennene sier at det å ha sex i en gruppe skaper tette bånd mellom dem, og de føler seg som menn sammen […] Blir man ikke med, risikerer man å tape ansikt og bli utstøtt. (…) Mennene som er innblandet tror som oftest at de kan slippe unna med disse handlingene på grunn av sin sosiale status. De ser på ofrene som undermennesker, og derfor et legitimt bytte.»

Luke Bearup mener at menns vold i Kambodsja må knyttes til de nye generasjoenes traumer fra Røde Khmer-tiden, samt de stadig vedvarende problemene med svakt styresett og fattigdom. Han tror noe av årsaken kan være at en betydelig del av befolkningen, som nå har blitt foreldre, ble så ødelagt at de ikke har den nødvendige kapasiteten til å ta seg av barna. Hans teori er at dette kan ha ført til at en stor andel av Kambodsjas unge befolkning er “ute av stand til å ha medfølelse for andre” (Smith 2007). Det samme sier Sigurd Johns, rådgiver i Redd Barna: ”Menneskene og mellommenneskelige relasjoner ble ødelagt under Røde Khmer. Noe av det som har stått mest i veien for gjenoppbyggingen av landet, er mangelen på tillit. En tillit ødelagt av et regime som satte angiveri i system. Det vi så eksempel på i Tuol Sleng [skole omgjort til fengsel under Røde Khmer) viser angiveriet i sin mest ekstreme form” (Pérez Bukåsen 2005).

Redd Barna er også engasjert i denne problematikken, og jobber mot menneskehandel i Kambodsja. Media har også hatt fokus på dette, blant annet de mørke sidene av vestlig turisme. Det foregår et omfattende marked for sexhandel med barn, og The Cambodian Daily har blant annet satt fokus på hvor lett det er å få tak i barneporno på film i hovedstaden Phnom Penh – filmer til 3 kroner med titler som “70 år gammel bestefar voldtar 9 år gammel jente”. Salget foregår helt åpenlyst, da Kambodsja ikke har noen lover mot distribusjon av materiale med overgrep mot barn. Redd Barna anslår at mellom 50 – 100 000 barn og kvinner er ofre for denne type overgrep. FN beregner at 30 % av dem som utnyttes i Phnom Penhs sexindustri er under 18 år. Det amerikanske utenriksdepartementet tror Kambodsja fungerer som et viktig transittland og bestemmelsessted for verdens sexhandel (Lund 2007).  

  
Barn jeg møtte utenfor Ankor Wat,
som ikke har noe som helst med temaet
jeg nettopp har skrevet om.

—

Det jeg husker aller best fra mitt eget besøk i Kambodsja, er en kvinne jeg møtte på gata i Phnom Penh. Jeg satt bakpå en mopedtaxi, og så henne sitte der sammen med to barn, den yngste sannsynligvis bare noen måneder gammel, den eldste kanskje to år. Jeg ba ham som kjørte mopeden om å snu. Da vi kom tilbake så jeg fortvilelse og maktesløshet som jeg aldri før har har forstått det. Jeg var vant til tigging, og må innrømme at jeg var ganske lei. Men hun som satt der, hun sa ingenting, hun gjorde ingen forsøk på kommunikasjon. Hun så bare fullstendig fortapt ut, og jeg var usikker på om det ene barnet var i live, før jeg hørte det gråt såvidt. Og hva gjorde jeg? Jo, jeg gikk inn i minibanken og tok ut noen dollar. Jeg brukte over hodet ikke vurderingsevnen jeg engang er tildelt. Jeg kan ikke helt huske hvor mye jeg ga henne – det var riktignok mye mer enn man normalt gir tiggere der nede. Men det var noen dollar. Noen dollar! Jeg kunne sørget for at de fikk seg noe mat, puttet til dem en liten formue (i deres øyne) – hva så om det skulle bli stjålet av andre? – jeg kunne kanskje gjort en bittebitteliten forskjell, om enn bare for noen minutter eller en time. Men jeg ga dem noen dollar, også dro jeg tilbake og tok meg en øl. Jeg kan ikke tilgi at jeg gjorde det. Og jeg kommer, til pass for meg, aldri til å glemme dem. Jeg var der og da et stjernesymbol på arroganse, og det minner meg på hvor stusselig det er at jeg sitter her og ikke gjør mer enn å sende et usselt lite bidrag i måneden til “mine” organisasjoner. Det er faktisk det letteste vi kan gjøre her i Vesten – å gi penger, for det har vi så forbanna mye av selv. Det er ingen innsats, det er å døyve dårlig samvittighet. I motsetning til meg selv, har jeg enormt respekt for mennesker som Toni, som bruker livet sitt på å gjøre en innsats for dem som er mindre priviligerte enn oss selv.
… sa hun, satte seg bedre til rette i sofaen, trykket “publish” og hentet en kald øl i kjøleskapet.