Det beste jeg vet er å ha et mål som jeg virkelig, virkelig, virkelig vil. Slik at gløden ligger utenpå huden, det sitrer og jeg har falt på knærne i ren forelskelse over prosjektet mitt.

Jeg egner meg ganske godt til forelskelse, egentlig. Og siden jeg aldri forelsker meg i mennesker, liker jeg godt å bruke den energien på mål jeg setter meg. Jeg hadde det slik for seks år siden. Det var fantastisk engasjerende. Jeg trives med å være fokusert. Jeg trives med å være nørd. Å ha én ting i hodet, og gå for det med alt jeg kan mobilisere av engasjement.

Jeg tror den gangen for seks år siden var den lengste og mest markante prosjektforelskelsen jeg har hatt. Jeg klarte det også. En stund. Også fant jeg ut at det ble veldig feil, og jeg avsluttet det. Og det er helt greit. Jeg vet at det også var riktig. Selv om det føltes ille den gang. Da var jeg faktisk ganske modig, da jeg valgte å avslutte det. Jeg sitter igrunnen igjen med en hel rekke vanvittig viktige erfaringer fra den gangen. Og alt begynte med et voldsomt engasjement og et fokus som jeg holdt over relativt lang tid.

Jeg kan ikke huske noe lignende fra de siste årene. Jeg har slike blaff, og jeg har det litt slik for treningen min, men jeg savner de litt større prosjektene. Og det som er litt frustrerende, er at jeg ikke kommer på noe spesielt som jeg virkelig ønsker meg, og som jeg ikke har.

Jeg befinner meg bare i tjueårene, også har jeg ingenting jeg virkelig brenner for å få til. Det er ganske trist, når jeg tenker over det. Hvordan i all verden skal jeg finne frem til hva jeg ønsker meg og hva jeg vil luke ut? Det man liksom skal gjøre, er å se for seg hva man ville gjort om man kunne velge fritt, uten å tenke på de begrensningene som vanligvis ligger i veien. Men heller ikke da har jeg noen store Drømmer. Jeg er jo ganske fornøyd, og jeg savner ingenting spesielt, jeg savner bare engasjementet. Men det må jeg fylle, for det er bare da jeg er slik jeg trives best med å være.