Jeg har en fantastisk farmor. Hun er den siste besteforeldren jeg har igjen, og det varer nok ikke så veldig mye lenger. Selv om hun er seig, den gamle, fine jævelen.

Da hun var 75 kjørte hun tulling på spark, og hadde jeg ikke visst bedre ville jeg trodd hun sparket i fylla. Hun pleide å gjøre det, for det var så gøy, og det var viktig å ha det gøy selv om man bare skulle en liten tur i butikken, syntes hun. Vi holdt på å kjøre oss ihjel på akebrett opptil flere ganger, men gud hjelpe meg så moro vi hadde det. Hun var som sagt 75 år, og hadde mer energi og krutt enn meg på 7. Det var jeg som måtte ha akepause, hun holdt ut helt til det gikk en cowboyfilm på TV. Da var det slutt. Seig.

Jeg bodde 50 meter fra henne, og eneste regel der i huset var at hun måtte få sove til klokka 10. Nøyaktig klokka ti stod jeg og banket på døra, og hun var alltid blid og glad for å se meg. Det var ihvertfall det inntrykket jeg fikk, selv om hun sikkert ofte forbannet de fordømte barnebarna som maste til enhver tid. Men jeg er helt sikker på at hun var veldig, veldig glad i oss. Og jeg er så glad for at jeg vokste opp slik, med kun et lite berg å forsere før jeg var inne i stua hennes. Jeg var alltid velkommen. Uansett. Da altså etter klokka ti.

Jeg hadde min egen hest som hun kalte Marie-hesten (veldig kreativt). Den var et bøyd bjørketre, og hun stod og ristet det i timesvis mens hun sang, og jeg satt og “red”.

Vi så mye på film. Cowboyfilmer var yndlingen. Hun VAR inne i filmen, farmor, og heiet på de gode og buet på de onde. “TA’N! TA’N DA, HAN STÅR BAK DEG!” Også hyttet hun med neven og klukklo.
Hun syntes at pistoler og blod var helt greit for barn å se på, mens hvis noen kysset litt for intens, ble det svitsjet før vi fikk med oss hva som foregikk.

Da faren  min tente på madrassen da han var liten og ikke turte å fortelle om det før hele soverommet stod i brann, fortalte hun ingenting til farfar. Hun beskyttet dem hun var glad i.

Hun kunne være ganske pinlig å være sammen med også.
I butikken: “EEER det noen som ekspederer her? *skingrestemme*”
Før selskap: “Ja, du skal vel skifte du nå. *stivt smil*” (ferdig skiftet)
Etter middagen som hun ikke likte: “dette var nydelig, men det var så mektig.”
Hver gang hun gikk forbi huset vårt: “HOOOOOOOHOOOOOOOOOOOOOOOOOOOI!”
Også trodde hun at “utlendinger” var fandens verk. Det var utelukkende fordi hun ikke kjente noen, og vi diskuterte så ørene flagra. Selv om hun aldri innrømte at jeg hadde rett, så likte hun at jeg mente noe annet enn henne og at jeg ikke var redd for å si det.

Nå snakker hun ikke om sånt. Hun er på pleiehjem, er dement og snakker bare tull. Det er ganske morsomt å være der når hun har en god dag, for da bare jatter jeg med i historiene hennes, og vi er ute på de merkeligste reisene sammen. I tankene. Og når hun har en dårlig dag, er det forferdelig trist. Hun er blek og så tynn at hun nesten ikke er der. Men hun er der, og har vært det lenge. Nå er hun over nitti år. Seig.

Før snakket hun mye om Gud. Hun snakket om gjenferd, og om at Gud beskyttet henne. Hvis det finnes noe sånt som en Gud, så er jeg sikker på at han beskytter farmor. I en eller annen form og på en eller annen måte. Og jeg kunne ønske det fantes en Gud som tok vare på henne når hun ikke er her mer. Hvis det finnes noe sånt som Gud, så må farmora mi være en selvskreven gjest.