På begynnelsen av 80-tallet ble prosjektet “Alternativ til fengsling av ungdom” startet i Buskerud. Prosjektet ble en suksess, og på bakgrunn av dette oppfordret Sosialdepartementet også andre kommuner til å forsøke denne fremgangsmåten overfor unge lovbrytere. Stortinget fattet vedtak i 1991, og Norge ble dermed første land i verden med en lovfestet konfliktrådsordning i alle kommuner (Ronge i Tidsskrift for Den norske Lægeforening 2003).
Hittil har konfliktråd blitt brukt for å løse konflikter ved “mindre alvorlig” kriminalitet, som for eksempel hærverk. Riksadvokaten åpner nå for et prosjekt hvor også grov vold skal kunne møtes på denne måten (NRK). Det skal ikke fungere som et alternativ til straff, men som et tilleggsmoment. Megling er ikke straff.
Leder i konfliktrådet i Agder, Arne Værland, forteller om hittil gode erfaringer med megling i forbindelse med kriminalitet (NRK). Å inkludere hardere kriminalitet i denne tilnærmingsformen er også i ånd med norske kriminologers arbeider om alternativer til straff – selv om det aktuelle prosjektet altså vil bli i tillegg til straffen, i etterkant av erkjent straffeskyld. Dette er jeg glad for. Det er naivt å tro at megling kan løse konflikter på det nivået som man finner i grove voldssaker, men jeg tror det kan være positivt med et tilbud om kommunikasjon for dem som måtte ønske dette.
Det handler ikke bare om å opprettholde kommunikasjonen man ofte har hatt med den kriminelle gjennom barn- og ungdom i form av “bekymringssamtaler” med blant annet politi og barnevern, men også om å ha rom for å få offerets situasjon i fokus (NRK). Det handler om å gi mulighet for at både offer og gjerningsmann henholdsvis får og må ”eie sin egen konflikt”, og ikke bare representeres i en rettssak (se Christie i “Konflikt som eiendom” 1976). Værland understreker også denne viktigheten av at aktørene får bidra til å håndtere sin egen opplevelse (NRK) og ikke blir pasifisert i sin egen konflikt. Konfliktrådet kan fungere som et vern mot fremmedgjøring av parter og sak – dersom det er ønsket. Det skal imidlertid ikke være samfunnets svar på håndtering av vold.
Politimester Bjørn Hareide i Agder politidisktrikt er svært positiv til prosjektet. Han mener det er viktig å opprettholde kommunikasjonen mens straffesaken behandles, og mener at en slik mulighet for dialog mellom offer og gjerningsmann kan føre til en viss følelse av gjenopprettelse for offeret (NRK).
Prosjektet skal følges av forskere for å forsøke å kartlegge en eventuell effekt av dialog mellom offer og gjerningsmann. Jeg er spent. Og jeg håper at de som roper om høyere og strengere straffer får med seg at dette ikke er en erstatning av straffen, men en metode som kanskje kan sette igang en annen type prosess. Det gjenstår å se.
***
En “hardere” variant av dette prosjektet, blir gjennomført i Sverige. Her kan du lese om det. Selv om de norske og svenske prosjektene bruker ulike metoder i utformingen av tiltakene, handler det om mye av det samme. Konfrontering. Gjerningsmannen må være i konflikten vedkommende har skapt, og mister muligheten til å distansere seg fra offer og handlingsmønster.
