Endring
Jeg befinner meg i den spede begynnelsen av en av disse klisjéaktige selvendringsprosessene for tiden (noe jeg pleier å gå igjennom med noen års mellomrom). Jeg skal ikke skrive så mye mer dyptgående om det nå (hovedposten om dette, med kommentarer, finner du her), men i dag fikk jeg høre noe jeg ble glad for.

Bakgrunnen er at jeg for endel år siden, men ikke så altfor lenge siden heller, var svært usikker og forsiktig i mange situasoner. Det gjaldt nok i såpass mange situasjoner at jeg kan si at jeg var slik som person, selv om de fleste av oss har en tendens til å tro at våre egne svake sider kun er situasjonsbestemt (mens alle andre bare er slik). Det var nok ikke det. Jeg var opptatt av å bli likt og akseptert, av å være så ydmyk at jeg ikke stod på mine avgjørelser (bunnet både i frykt for sosiale reaksjoner og troen på at jeg nok ikke kunne ha rett når det fantes så mange andre smarte folk), jeg hadde ingen trygghet som “grunnmur”. Med dette utgangspunktet er det vanskelig å ta gode valg. Og det er et usedvanlig dårlig utgangspunkt for å lede andre.

Jeg fikk tilbakemeldinger. Noen subtile, noen direkte, noen godt ment, andre vondt ment. Jeg setter pris på at jeg fikk de tilbakemeldingene. Noen av dem var nok preget av at enkelte av budbringerne også kunne hatt godt av å tatt en titt på seg selv før de begynte å vurdere andre, men det er nå så. Det er greit. Det er ikke alltid best å gå i forsvar, selv om budskapet du mottar kommer i form av en forvokst kamel.

I det siste har det gått opp for meg at jeg hele tiden, helt til nå, har sett for meg selv som den personen jeg var da. Det jeg også har forstått, er at selv om det bildet av meg stemte godt da, så stemmer det ikke nå. Ikke i det hele tatt. Det betyr ikke at jeg ikke kan være usikker eller at jeg har noen konstant stoisk ro over meg, men jeg skremmes ikke lenger av å være i en konflikt eller å være uenig eller at andre mennesker ikke har sansen for meg. Det er veldig godt. Og det gir meg en trygghet som base i alt jeg gjør. Selv om jeg ikke på noen måte er ferdig med å utvikle de sidene av meg selv, så har det skjedd en markant endring. Hurra!

Dagens Poeng:
En tidligere kollega og jeg snakket i dag om hvordan han oppfattet meg. Et av hovedpoengene hans var dette:

Du er slik “MY WAY OR THE HIGHWAY!” 

Jeg ble sittende en stund som om jeg hadde falt ned fra månen, for dette stemte overhodet ikke med det bildet jeg trodde andre mennesker hadde av meg.
Spesielt ikke ham, som er en kollega jeg ser opp til yrkesmessig, som er dyktig og utfører jobben sin på en slik måte som jeg selv har sansen for. En slik måte som jeg for litt siden ikke trodde jeg hadde anlegg for.

Nå skal jeg ikke sitte og si at dette nødvendigvis bør tolkes som et kompliment, men jeg ble faktisk glad da jeg hørte det. Det var en morsom tilbakemelding å få. Fordi det viser at jeg har klart å endre meg, og selv om endring kan ta feil vei eller gå for langt eller for kort, så betyr det at man er i stand til å endre egenskaper man har på et gitt tidspunkt, og at man også kan endre seg videre.

Det gir en viss frihetsfølelse å vite det.