Mye av grunnen til at jeg er så glad i musikk og film, er at det får frem stemninger i meg som jeg ikke får tak i av meg selv. På film blir alt så vakkert. Å miste kjæresten, å falle ned fra en gardintrapp så du blir sykemeldt i to år, å få kjeft av noen du setter pris på, å feilsende en grisemelding til adm dir på jobben, å oppleve at en nær venn dør – jada, det er trist og du er på fordervesens rand, men du ser uansett bare nydelig og fattet ut.

Du er grisedumpa, har gått konkurs, mistet faren din og er gravid med en ukjent mann - på film
Øynene er triste, du har et følsomt drag i blikket, det renner en liten (og ganske perfekt formet) tåre nedover kinnet (ikke ned i munnen, men pent ned på siden av kinnet), men sminken er perfekt og du ser bedårende skjør ut. Hvis du føler for å komme med noe utagerende sinne varer det i ett minutt, og når minuttet er over er du fattet igjen.

Du er grisedumpa, har gått konkurs, mistet faren din og er gravid med en ukjent mann - på årntli
Du ser ut som om du er utsatt for et angrep fra osterasperen. Du er nalle noll totalt uten kontroll, klarer ikke å ta telefonen eller hente det glasset med vann og ihvertfall ikke noe som kan minne om å stå opp og møte verden. Huden er rødlilla og du er dradd i trynet, mascaraen renner (hvis du har tatt deg bryet med å legge den), håret er fett og flokete, og ingen ville tatt i deg med illtang på grunn av alle de desperate og fortapte vibbene du sender ut.

Derfor går jeg alltid med proppene stappet godt inn i ørene. Blir jeg påkjørt, ranet eller trakassert føles det mye bedre.